Smil!

I løpet av livet mitt har jeg møtt mange mennesker.
Noen har gjort ett fantastisk inntrykk, mens andre
er glemt kun få minutter etter første håndtrykk.
Man har de som har blitt værende for korte perioder,mens
andre fremdeles den dag idag holder ut med meg.
Det er allikevel få personer jeg har møtt i løpet av livet
mitt som virkelig har gjort inntrykk på meg.
Med unntak av èn.
Selv har jeg gjennomgått mye de siste årene.
Jeg har hatt mine oppturer, tett etterfulgt av
gedigne nedturer. Jeg har brukt mye energi på å
dvele ved problemer, istedenfor å se etter løsningen.
Men uansett hvor fastlåst eller fortapt jeg har vært,
så er det alltid en som har hjulpet meg. En som har
gitt meg gode råd. En som har brukt sin egen
energi og sin egen tid på å hjelpe meg. En som har
vært villig til å blø for MEG.
Det er dette man kaller en ekte kamerat.
Jeg tør påstå at kameratskapet vårt er spesiellt.
11 år med morro har virkelig satt sitt preg.
Men med fare for å fremstille oss som komplette
idioter, velger jeg å ikke nevne hva som
gjør forholdet vårt så spesiellt.
Det eneste jeg derimot kan nevne er at vi har
ett bortgjemt hvelv. Inni dette hvelvet ligger alt
vi har gjort og sagt som er verdt å huske.
Noe er dokumentert som bilder, annet er
dokumentert i form av en videosnutt.
Hvelvets plassering er forøvrig hemmelig,og
vil aldri bli ett skue for allmennheten. Selv tviler jeg
på at allmennheten har den minste interresse av
dette hvelvet, men jeg liker å tro det.
Idet klokken nå passerer 02.07 tenker jeg
over innholdet i hvelvet. Og jeg kan ikke gjøre
annet enn å smile. For i samme sekund som
jeg smiler, så tikker det inn en melding på mobilen
min. Ifra hvelvets andre eier.
Telepati eller tilfeldighet..?
Mest sannsynlig det siste.

” Love ju, snax imorgen” , stod det.

Det er sant det de sier;
Ekte venner vokser så absolutt ikke på trær.