Sørlandet – slik jeg opplevde det.

Så var ferien over for denne gang. Man vet at sommeren er over når man kommer hjem igjen til Bergen. Særlig når man har tilbragt noen dager i det vakre sør.
Jeg må ærlig innrømme at jeg ble noe lamslått av de enorme kontrastene mellom sør og vest. Selv valgte jeg å legge noen velfortjente feriedager til Kragerø.  Har aldri vært der før, men har fått høre at det er ett meget idyllisk og sjarmerende sted. Selv hadde jeg absolutt ingen  forhåpninger eller forventninger, mest fordi jeg de siste 5-6 årene har holdt meg  hjemme i Bergen om sommeren.
 Etter å ha grisekjørt over Haukeli der jeg mang en gang irriterte meg over vogntog, bobiler og andre idioter bak rattet, fikk jeg en viss formening om hva som ventet meg da jeg var èn liten time unna Kragerø.
Jeg så på temperaturmåleren i bilen som viste 28 grader. Dette kunne umulig stemme, så jeg prøvde å ordne den på en rolig og avbalansert måte.
To harde slag på dashbordet resulterte i intet annet enn en vond høyrehånd.
For temperaturen viste fremdeles 28 grader. Jeg begynte etterhvert å bli noe bekymret for dette, da jeg selv er ifra Bergen og vet at smeltepunktet for en gjennomsnittlig bleikfeit bergenser er 21 grader.Heldigvis er jeg hverken gjennomsnittlig eller bleikfeit, så jeg lot det bli med bekymringen.
Vel fremme sjekket jeg inn på Victoria Hotel, ett utrolig hyggelig sjarmerende sted med en enda hyggeligere betjening. Det er flott å bo på hotell når man får følelsen av å..ikke bo på hotell.. Så all honnør til de ansatte på Victoria som gjorde mine 4 dager i Kragerø til en høyst avslappende opplevelse.
Jeg fikk til og med tatt meg en aldri så liten roadtrip til Risør, nok en perle i sør. Jeg gikk helt ut av mitt gode skinn og gjorde noe jeg ikke har gjort siden sent på 80-tallet… Jeg sendte postkort. Selvom sluttresultatet lignet mer på noe en 4-åring kunne klart, så støtter jeg meg til at det er tanken som betyr noe.
Dessuten har ikke 4-åringer penger til postkort og frimerker. (In your face,drittunger).
Det som overrasket meg mest i sør var det høye antallet solbrune mennesker.
Jeg fikk nesten følelsen av å være i ett annet land. Mennesker i  bar overkropp og bikini vandret rundt gatelangs, som om det faktisk skulle vært normalt.
Bar overkropp i Bergen sentrum resulterer i èn av to følgende ting: man opplever enten at de fleste man passerer himler med øynene. Eller så kommer opprørspolitiet og spyler en tilbake til klesskapet sitt.
Nei, for meg blir Sørlandet heretter himmel eller helvete.
For det er virkelig ett nydelig sted å være.
Det var faktisk himmelsk å feriere i sør. Men samtidig blir det også ett slags helvete. Fordi jeg må hjem til Bergen. Og da vil jeg automatisk hate Sørlandet fordi det slår Vestlandet over en lav sko. Jeg vil hate at det er varmere der, jeg hater at dialekten er mer sjarmerende og jeg hater at det var så utrolig fint der.
Jeg tør nesten påstå at jeg etter 31 år også for første gang
i mitt liv fant ekte kjærlighet.
Fordi jeg forelsket meg rett og slett  i Sørlandet.
Og litt til.