Tanker på en torsdag

Jeg har nylig vært igjennom ett samlivsbrudd. Min CV når det gjelder forhold er absolutt ikke noe å slå i bordet med, så jeg kan vel like godt si at det ikke er første gangen jeg opplever dette.
De siste ukene har jeg fått tid til å reflektere over livet mitt og over hvem jeg er. Jeg har fått spørsmål om hva jeg skal bruke tiden min på fremover nå som jeg er alene. Jeg svarer det som er standard: ” Jeg skal slappe av, bruke tiden godt og finne meg selv”. De fleste nikker og sier at det er en fin måte å takle ting på.
Og det er jeg glad for. For svaret jeg gir er egentlig utrolig vagt.  Man finner vel knapt ett mindre definerende utsagn enn nettopp ” jeg skal finne meg selv”.
HVA gjør jeg for å finne meg selv? HVOR begynner jeg? Og HVORFOR skal jeg finne meg selv igjen..? Jeg er jo verdensmester,for pokker.. Når i helvete mistet jeg meg selv egentlig..? Jeg vet selv hva jeg er god for. Jeg takler deprimerende  tanker på en fantastisk måte, jeg vet hvor jeg vil og hvilken vei jeg skal gå. Jeg har ingen personlige problemer, og en psyke som overgår de fleste.
Alt dette er forøvrig psykologen min gjennom 5 år sterkt uenig i.
Ikke overrasket om han selv går til psykolog etter utallige timer med
den heller irriterende stemmen min fare gjennom rommet.
Denne mannen er fantastisk. Han har tilrettelagt mine egne tanker slik at jeg selv finner løsninger og svar på mine egne problemer.
Det har vært dager der jeg er sikker på han løser Sudoku mens jeg snakker.
Og det har jeg full forståelse for. Jeg har en viss tendens til å repetere meg selv, så sjansen for at han allerede har hørt det jeg sier er relativt stor.
Men vi kom inn på temaet rundt det å finne seg selv. Og etter det kjente jeg at jeg var livredd. For hva hvis jeg faktisk bruker mye tid og energi på å finne meg selv? Og så viser det seg at han jeg finner også er en idiot? Hva gjør jeg da..?
Skal jeg gi opp? Skal jeg prøve igjen…? Skal jeg rømme..?
Nei. Jeg skal ingen av delene. Jeg skal LEVE. Jeg skal gjøre akkurat det jeg vil, når jeg vil, hvor jeg vil, med hvem jeg vil, uten å måtte bekymre meg for å si eller gjøre noe galt. Uten å måtte svare for noen andre enn meg selv i ettertid.
Er dette en sunn måte å takle hverdagen på? Er det sunt for meg?
Det vet jeg ikke. Har ikke prøvd enda.
Ja, jeg er kanskje ikke det mest normale mennesket på jorden.
Alt i kjøleskapet mitt må stå med etikettene ut.
Jeg vasker og støvsuger hver dag.
Jeg sorterer klær etter størrelse og farge.
Jeg sorterer dvd`ene i alfabetisk rekkefølge.
Jeg har en plante ved navn Oscar. Som har sin egen sprayflaske med navn på.
Jeg tror jeg legger på meg 5 kg av å spise en cheeseburger.
Nei, jeg er ikke normal. Det er jeg førstemann til å innrømme.
Jeg er annerledes. Og det kan ingen andre ta fra meg.
Jeg er unik. Det finnes ingen andre som meg i hele verden.

Er det  mulig å IKKE ha det bra med seg selv når man vet det..?
Ikke for meg.
Men igjen, så er ikke jeg helt normal.