Tanker på en torsdag..igjen…

Finnes ekte kjærlighet..?
Jeg har alltid trodd at man aldri vil finne DEN rette.
At man hele livet vil være på søken etter det mennesket man harmonerer sammen med på alle plan..
Det mennesket man forguder bare ved ett enkelt øyekast.
Det mennesket man ser inn i fremtiden med.
Det mennesket som gir en selv følelsen av å være uovervinnelig.
Kan det være at jeg tror ekte kjærlighet ikke eksisterer fordi jeg
aldri har funnet det selv..?
Eller finnes ekte kjærlighet kun for alle andre enn ens selv..?
Jeg er akkurat nå på ferie.  Jeg hadde ingen mål og mening da jeg satte meg i bilen og forlot Bergen. Jeg pakket det mest nødvendige, slengte det bak i bilen, satte på de rykende ferske og nybrente cd`ene mine og bare begynte å kjøre.
Etter ett par mil kom jeg til den første og eneste ferjen jeg har tatt sålangt.
Ræven min smakte på det tidspunktet av Saab, så det var faktisk godt å sette seg ned på en heller ubekvem ferjesofa/stol lignende sak.
Mens jeg satt der i en heller apatisk tilstand, begynte jeg å smile. Like foran meg satt ett eldre ektepar…Hvor gamle de var nøyaktig, kan jeg ikke si. Men jeg er ikke langt unna om jeg tipper rundt 70. De var ikke norske, fordi jeg forstod ikke hva de sa. Men igjen, det finnes dialekter i Norge jeg har store problemer med å skjønne, så for alt jeg vet kunne de vært ifra Hallingdal. Uansett, de må ha trodd jeg var mindre tilbakestående. For mens jeg så på dem og smilte, så snudde mannen seg og så på meg. Det tok meg noen minutter etter han hadde snudd seg tilbake å forstå at jeg må ha sett ufattelig teit ut.
Men jeg må si at det var helt riktig av meg å sitte og smile.
Foran meg satt to lykkelige mennesker. De så på hverandre med beundrende blikk. De smilte til hverandre. De lo med hverandre. De holdt hender.
Jeg tenkte :… “Ikke søren om disse har vært gift lenge. Tipper de traff hverandre på en internett for 14 dager siden..”..
Like etterpå så jeg at han åpnet lommeboken. Du vet, den tjukke typen lommebok som henger halvveis utifra baklommen. Jeg så bilder av små barn..og litt større barn…Nå er ikke jeg av de mest observante menneskene, men da jeg så de heller nedslitte gifteringene deres så summerte jeg meg selv frem til at de nok hadde vært gift en god stund.
Jeg må si at jeg drømte meg litt bort i dette ekteparets lykke. For det er akkurat slik jeg vil ha det. Å finne en person man kan dele oppturer og nedturer med. En person som forstår meg bare ved å se. En person som skjønner hva jeg mener selv de gangene jeg ikke engang snakker. En person som gir meg følelsen av å ville forbedre meg selv på alle punkter. En person som man kommuniserer med. En person man er lidenskapelig opptatt av.
En person man elsker over alt.
Plutselig våknet jeg ifra dagdrømmen min. Ferjen var fremme. De fleste rushet ned i bilene sine med unger på armen, softis i hånden og bikkjer på slep.
Alle utenom ekteparet foran meg. De ble sittende litt og se på hverandre. Så reiste mannen seg, så på sin kone og strakte ut hånden til henne. Hun smilte, tok han i hånden, reiste seg, så gikk de sammen. Det var ett vakkert syn. Jeg var helt på grensen til å bli rørt. Jeg fortsatte å smile hele veien tilbake til bilen.
Jeg så også at de satte seg inn i en bobil med belgiske skilter. De forklarer forøvrig hvorfor jeg absolutt ikke forstod hva de snakket om.
Og det gjorde meg også litt irritert. Ikke fordi de var belgiske, men fordi de hadde bobil. Jeg vet nå at neste gang jeg kommer bak en bobil på vei opp fjellet, så kan det sitte en forelsket fjott inni der. Med sin uforståelige belgiske aksent. Med sin belgiske kone som spiser.. belgisk sjokolade. Og ikke nok med det; de sperrer veien for meg med sin belgisk registrerte bobil med masse teite norske klistremerker på den belgiske bakruten.

De sier at kjærlighet gjør blind.

Det kan kanskje stemme. Idet jeg kjørte forbi dem på en langstrekning, tok jeg hånden ut vinduet og viste dem finger`n.  Det fortjente de nemlig etter å ha sinket meg med flere minutter.

Jeg var nemlig på vei til min store kjærlighet. Min ekte kjærlighet.
Jeg blir ikke blind jeg.

Kun jævlig utålmodig.